Andre utgave av Kokong er en realitet og det vil vi feire med deg. De lyse og flotte lokalene til Rubber Soul står til disposisjon tirsdag 15. desember og det blir gratis godt i koppen til de første som kommer.

I andre utgave har vi med oss en rekke spennende skribenter og illustratører fra inn og utland. Vi er stolt over å presentere unge debutanter så vel som ukjente men dyktige skribenter: Snorre Slaatten, Tommy Skoglund, Ole Bråthen, Vilde Sørbø Nenseth, Christian Valeur, Mads Øiern og Mary Ocher.

Illustratørene for denne fargerike utgaven er Tine Isachsen, Kristofer Haugvik og Sergio Haisch med britiske Sophie Alda i førersetet som illustratør for hovedsiden.

Magasinet koster fortsatt bare skarve 30 kroner, med mulighet for en pakkepris for nr. 1 & 2 på 50. Superb sjanse til å hale i land spenstige trykksaker og billige julegaver. Et par av originalverkene vil også være til salgs. Lokalet kommer også til å fungere som utsalgssted og galleri for magasinet en stund ut i januar.

Det er en del annet spennende på planleggingslista, så følg med på eventen frem mot den 15. Det blir liste i døra så send en mail til post@kokongmag.no og du er med.

Olav, Kristian & Max

Reklamer

Lystkrigeren

22nov09

Februar i år arbeidet Kristian Haukland og jeg på et tekst- og bildeprosjekt. Vi ønsket å utforske hvordan folks førsteinntrykk forandret seg etterhvert som de fikk mer informasjon om en person. Vi ville også rette søkelys mot pedofili, og forsøke skape mer åpenhet rundt et lukket tema. Prosjektet førte oss i kontakt med Frank-Thomas Holen Andersen, og endte i en bildeserie og et intervju med tittelen Lystkrigeren. På visningen på Westerdals hang bildene så de besøkende først fikk øye på portrettet, deretter bilde tatt i stuen, og tilslutt plansje med tekst. Ved siden av lå en liten brosjyre med intervjuet. På denne måten ønsket vi å lede oppmerksomheten stadig nærmere inn på livet til en person, og det var opp til hver enkelt om de ville fordype seg eller forlate det. Som tidligere nevnt her på bloggen vant vi gull i foto, Gullkalven 09 for fotografi nummer to. Fotograf: Haakon Jacobsen.

Intervjuet:

Lystkrigeren

Frank-Thomas Holen Andersen (43) er skuespiller og healer. Med Reiki healing arbeider han for å skape helhet. Han vil finne balansen i sitt eget liv, men også lege sårene som førte til at han i 2001 måtte sone en sedelighetsdom på 27 måneder.

– Se her, her er du, sier Frank-Thomas til meg og peker på flere store kort med fargerike illustrasjoner som ligger utover stuebordet i faner. Jeg har fått ordene ”See the other persons point of view” og ”retreat to nature”. De minner om tarotkort, men Frank-Thomas forteller at du bare får positiv tilbakemelding fra denne kortstokken.
– Jeg pleier ofte å legge kort for meg selv, eller for venner. Ordene har bare betydning når du selv velger å tolke dem. Du må la kortene få plass, forteller han og peker på en fane med fem kort han har lagt med tanke på seg selv.
– Denne rekken viser tydelig den prosessen jeg er inne i nå. Den forteller meg å være åpen, å si ja. Ofte lar jeg kortene fortelle meg veien videre.
Men det var en tid da Frank-Thomas ikke visste veien videre. Det var først da han sonet en sedelighetsdom i Bergen fengsel fra 2001 – 2003 at han åpnet for å forandre livet sitt. Fengselet satt ham fri. Gjennom egenterapi og 360 timer gruppeterapi turte han å se tilbake på og konfrontere den Frank-Thomas som hadde gjort overgrepene. Han satt inne for overgrep mot fire gutter i 15 – 18 års alderen som han hadde vært støttekontakt for. Hvordan hadde det skjedd? Hva hadde ledet frem til overgrepene? Det var mye å se tilbake på, men også mange sorte hull. Frank-Thomas har ingen minner fra før faren hans forgrep seg på ham som åtteåring. Moren og faren hadde et turbulent forhold, faren var sjømann og sterkt alkoholisert og moren tobarnsmor i en alder av tyve. Foreldrene skilte seg da han var syv, og som åtteåring ble han sendt til et fosterhjem på landet.
– Jeg opplevde ikke overgrepene fra faren min som noe unormalt. Det var den største nærheten vi hadde. Kanskje føltes det litt rart, men samtidig godt. Men hva er det som gjør at man begår overgrep? Faren min var ikke født til å begå overgrep på meg. Man må forsøke å forstå.
Men hvor langt skal man gå for å forstå – kan man for eksempel forstå en drapsmann?
– Man kan aldri forstå en drapsmann, men man kan forsøke å forstå mennesket. Man må se på det som ligger bak, som har vært grunnlaget for det mennesket. Det er ikke sånn at jeg våkna opp, gjespa, strakk på armene og tenkte i dag skal jeg gå ut og forgripe meg på noen. Nei, overgrepet er det det munner ut i etter lang tid. Og når man først har misbrukt noen andre, har man også misbrukt seg selv.
Og for å forstå overgrepene Frank-Thomas begikk, må man se på det som har vært med å forme ham. Han var vant med sex fra åtteårsalderen, og fra tiårsalderen hadde han regelmessig kameratsex. Sex ble en vanlig del av vennskapet deres. Årene var også preget av stor uro rundt skole og familie, hvor han bodde hos diverse fosterfamilier og var innom flere ulike skoleopplegg. Da han rundet atten kom han hjem fra FN-oppdrag i Libanon og arbeidet som DJ i Molde. Han ble fort tilknyttet houseparty-miljøet og tilværelsen sirklet rundt ecstasy, GHB og amfetamin og store mengder porno; alt fra dyresex og pedofili til mer normal sex. Han sier at hele systemet hans ble feilprogrammert fra starten av.
– Alt handlet om sex, om porno. Men jeg fikk ikke utløp for det, det foregikk bare på skjermen. Da jeg så at en stilling som støttekontakt for en femtenåring var utlyst søkte jeg på jobben for å komme nær gutten seksuelt, og også fordi jeg kjente meg igjen i oppveksten hans. Gjennom jobben fikk jeg også kontakt med tre andre gutter. Jeg planla hvordan overgrepene skulle foregå, og gjennomførte dem. Det var grusomt av meg. Jeg kan ikke legge skylden på noen andre. Det var mitt ansvar.
Snart ble overgrepene kjent for foreldre og det ble rettergang, dom og fengsel. I fengselet var han veldig bevisst på hva han fylte tiden med. Han leste enormt mye bøker. Det ble tre bøker samtidig, en til frokost, en til lunch og en på ettermiddagen. I disse bøkene fikk han mye input om religion og healing. Han ble ikke oppslukt av en bestemt religion, men fant ut at det ligger mye god energi forankret i samtlige. I tillegg fikk han normalisert min seksuelle legning, og er i dag bifil og tenner på menn og kvinner fra midten av tjuealderen og oppover. Frank-Thomas er utdannet i Reiki Healing, Universell Hvit Tids Healing og GPG-metoden. På visittkortet har han tittelen lyskriger. Han bruker også farger, steiner, lyd og lukt som healing-verktøy. Etter sont fengsel fikk han som ledd i ettervern tilbud om å være med å sette opp en forestilling ved Vardeteateret. Alle skuespillerne er tidligere straffedømt.
– Jeg visste ikke at jeg satt inne med skuespillerferdigheter. Den daværende veilederen på teateret brukte tre timer på å overtale meg til å ta rollen som narr. Til slutt takket jeg ja. Det var en rolle som passet meg perfekt, narren skal både lyse opp tilværelsen og lette på stemningen samtidig som han skal komme med moral.
En tid etter at han var ferdig med forestillingen ”Hjelp, jeg er fri” ble han headhunta tilbake.
– De så meg som menneske, som skuespiller. Jeg hadde noe å bidra med til andre. Jeg kunne bruke min innsikt og visdom og dele av min erfaring.
Frank-Thomas arbeider i dag som skuespiller og veileder. Bitene begynner å falle på plass. Han har bare to år igjen av niårsprogrammet han frivillig startet i Bergen fengsel, som går ut på en total gjennomgang av livet. Snart får han tilbake over sytti sider med papirer om seg selv fra PP-kontoret i Molde. Da skal han sortere og få oversikt over livet som en helhet. Etter det skal han legge dette bak seg og bare se fremover.
– Da kan jeg kanskje slutte å introdusere meg som tidligere sedelighetsdømt, men som skuespiller, veileder eller healer. Da kan jeg ta steget videre. I fremtiden kan jeg helt klart se meg med en livspartner. En å dele tanker, innsikt og opplevelser med. Men i den prosessen jeg går gjennom nå har det vært unaturlig. Det hadde blitt for tungt for en partner å støtte meg gjennom dette. Når jeg er klar vil denne brikken i livet mitt også falle på plass.
Noen ting faller på plass, andre må man arbeide for å få gjennomført. Frank-Thomas har en helt klar agenda for hvorfor han gjør det han gjør.
– Det er mange som har problemer med å forstå at noen frivillig vil stå frem som pedofil. Og hvorfor gjør jeg det? Jeg gjør det ikke for meg, men for andre. Jeg kommer til å dø før dere, det er dere som skal bringe verden videre.
For det er det Frank-Thomas er ute etter, skape åpenhet, forståelse, vise verden at en pedofil er ikke et menneske med bakhodet mot kamera.


Oppdaterer med litt gamle arbeider. Tntervjuet med ble gjennomført i klasserommet til tekst1 på Westerdals januar i år.

– Språket er alt

Erlend Loe forteller om meter med dagbøker, om Kurt og at han kunne skrevet om en statsminister som heter Jens Stoltenberg.

En sitring av forventning surrer blant førstisene på tekst. I et håpløst forsøk på å lage det enda mer koselig enn det allerede er i klasserommet er støvet børstet av sofaen, noe vittig er skrevet på tavla og en levende plante er installert for anledningen. Slarva går om hvor morsomt det skal bli og det skal bli enda morsommere enn det igjen og vi skal stille morsomme spørsmål og få morsomme svar og ha det morsomt. Erlend Loe er morsom. I hvert fall bøkene hans. Men hvordan er egentlig Erlend Loe? Klassen har lest Muleum, Loes nyeste roman, og stort sett alle har storkost seg med den. Klokka er slagen tolv og nå er det tid for møte med forfatteren selv.

Inn døra kommer et vandrende fyrtårn. Erlend Loe stripper av seg en enorm sekk, sko, jakke og regnbukse før han forsøker å dandere kroppen sin komfortabelt på sofaen. Han drar strømpene på plass og skuer rundt på de ivrige studentene som nærmest detter av stolen der de sitter i en halvsirkel om ham. Han brummer i gang stemmen og forteller flittig om hvordan han begynte å skrive. Som jeg-personen i Muleum begynte også Loe å skrive dagbok. I løpet av året som utveklingsstudent i Frankrike som syttenåring bygde Loe opp en stabel på nærmere halvannen meter med utskrevne dagbøker.
– Etter det var språket på plass. Jeg var så vant til å skrive at da jeg fikk ideen til Naiv. Super var det bare å kjøre på. Å finne sin egen stil handler om å skrive mye. For meg kommer det veldig enkelt, når jeg først får en ide jeg liker og har tro på setter jeg meg ned og skriver den ut. Jeg vet tittelen, jeg vet ikke hele plottet, men jeg har en ramme. Ideen til Muleum var at jeg ville ha en jente som fløy rundt i verden. Etter hvert som jeg skrev datt brikkene på plass, forteller han.

Loe sier du må la deg bli forelska i din egen ide. Ikke file bort de skarpe kantene. Mange har en tendens til å overarbeide og slipe ned ideen, og til slutt sitter de igjen med en liten rund klump uten noe særlig futt i. Ideen trenger heller ikke være ekstremt original hvis du har et godt språk. Språket er alt, sier han. Selv skriver han ned alle ideer han får og går gjennom notatbøkene med jevne mellomrom og finner kanskje små elementer han kan bruke i bøkene sine. Eller så eskalerer de og blir til egne prosjekter. Klassen har også hatt Hanne Ørstavik på besøk, en forfatter som har blitt kritisert for å bruke virkelige personer i sine romaner. I Loes fortellinger havner personene ofte i så sære og humoristiske situasjoner at det virker høyst usannsynlig at de er basert på virkelige personer. Men om det er lov å bruke virkeligheten i bøker? For alle del.
– Jeg kunne skrevet en roman om en person som het Jens Stoltenberg og var statsminister i Norge. Det har jeg helt rett til. Jeg er helt enig med Ørstavik i at i skriverommet må forfatteren få være ensom, der har forfatteren total frihet. Eller så har jeg kanskje ikke levd et så utsvevende liv at jeg har møtt noen jeg vil bruke. Men jeg plukker opp små ting her og der som blir med i bøkene mine.

Intensiteten i rommet har gått rett i gølvet og det skrikes etter frisk luft og varm kaffe. Noen heldige får sneket til seg en autograf i hver sitt eksemplar av Muleum og blir stående som smågutter som sammenligner fotballkort. Etter en timinutter er glede og vilje tilbake på topp.  Historiefortelling er det som er interesserer, sier Loe. Han gikk Den Danske Filmskole i København for å få vite ”hva som er piss, hva som er bra”.
– Jeg hadde vært innom Kunstakademiet og der var det tusen meter under taket og alt var lov og jeg hata det. Jeg ville vite konkret hva som var bra. Jeg ville vite hva som må til for å gjøre en historie bra, hva som funker. Jeg ville lære å fortelle historier.
Og fortelle historier kan han. Loe har fortalt mye og mangt, han har skrevet en rekke romaner, skrevet filmmanus og ”barnebøkene” om Kurt. Kurt-bøkene har nærmest kultstatus, til tross for betegnelsen barnebøker.
– Jeg tror ikke noe på å skrive ned til barn. Faren min leste Robin Hood for meg og selv om jeg ikke alltid forsto, var det spennende. Hvis jeg ikke forsto var det bare å spørre. Det samme har flere foreldre fortalt meg, at barna spør hvorfor de ler når de leser og barna ikke synes det er morsomt. Og da må det forklares og vi bringer barna litt inn i voksenverdenen. Det er bedre å dra dem opp enn å komme ned til dem.

Klassen begynner å bli go’mett på kloke og morsomme ord fra Loe, og runder av med å  fiske etter noen tips&tricks for å skrive en knakendes god roman. Loe trekker litt på skuldrene.
– Når jeg har det morsomt og bra når jeg jobber, føles det som andre også synes det er bra når de leser det, smiler han.

///////////

Også publisert på kanalw.no


Oppdaterer med noen gamle arbeider. Intervjuet ble gjort i klasserommet til tekst1 på Westerdals januar i år.

Sannhetssøker

Hanne Ørstavik er på stadig utforskning etter hva som er sant.

En vever kvinneskikkelse trer forsiktig inn i klasserommet til tekst1. Vi har satt frem en sofa hun kan sitte i under intervjuet, men med en nærmest småbekymret latter sier hun at nei, da har vi ikke lest bøkene hennes godt nok, hun hadde foretrukket en hard stol. Og dermed blir det til at de første ti, femten minuttene av intervjuet står Ørstavik. Hun griper forsiktig om en bok og kikker overalt og ingensteds mens hun snakker i lange, reflekterte setninger, stopper opp, skifter retning, fortsetter der hun startet. Hun forteller om Hakk, sin første roman, om hvordan hun egentlig skulle bli psykolog, men fant ut at det var skrive hun skulle.
– I starten klarte jeg bare å skrive bitte små avsnitt om gangen. Det kom ikke mer. Det var som om teksten presset seg ut gjennom en trang liten passasje, litt og litt, for så å komme ut i stort, åpent vann. Så var det ikke mer, jeg måtte vente til det kom noe nytt, sier Ørstavik.

Etter Hakk kom Entropi, før hun fikk anerkjennelse med romanen Kjærlighet. Da hun ga ut Kjærlighet mente mange at hun gikk fra å være eksperimentell til å bli tradisjonell. Det var også fler som hadde klaget på den vanskelige tittelen på forrige bok, Entropi. Hvorfor skal jeg lese en bok med en tittel jeg ikke engang forstår, påpekte de. For Ørstavik er kjærlighet et vanskeligere ord enn entropi.
– Kjærlighet ble skrevet etter at jeg fikk avslag i forfatterforeningen og jeg hadde fått et barn. Jeg var sårbar, lurte på hva det ville si å være mamma, hvordan vi virkelig kan vite når noen elsker oss. Hvordan kan vi vite at når noen sier ”jeg er så glad i deg”, så mener de det dypt og inderlig? Det ligger så mye i ordet kjærlighet. Hva er sant og hva er virkelig?

Denne søknen, utforskningen, preger forfatterskapet hennes. Hun stiller oss spørsmålet; Hva er virkelig i den virkeligheten som finnes? Og dialogen, den preger henne også. Hun vil ikke at vi skal sitte og stille spørsmål og hun skal svare. Hun vil ha en samtale mellom seg og klassen. Det blir fort til at spørsmålsarket vi hadde klargjort på forhånd blir lagt til side og Kallet – romanen blir diskutert. Majoriteten i klassen slet veldig med å komme helskinnet gjennom boken. De kritiserte den for å være lukket og ekskluderende. Ikke overraskende mener forfatteren det stikk motsatte.
– For meg er Kallet kjempeåpen! Det er bare å spasere rett inn i den. Jeg tror at bøker åpner opp et rom man kan være i, utforske. Men man må også selv gå inn i det rommet for å få noe ut av det. Leseren må ville det like mye som boken. Før jeg hadde ideen til Kallet sto jeg helt fast. Der det før var noe som presset på og ville frem og ut i åpent vann, var det nå som jeg lå og duppa i det store vannet og ikke visste hvordan jeg skulle få tak i noe. Endelig ble det hull på byllen og jeg skrev Kallet på nesten bare to uker. Det gikk kjempefort. Når den var ferdig løp jeg ut i skogen og brølte ”romanen er stor”.

Vi må friske opp hodene og tar en sen pause. Ørstavik er langt fra så bastant, krass og kritisk jeg-personen i Kallet til tider kan oppfattes som. Ørstavik forsøker å se alle mulige vinkler samtidig, og skal nærmest overreflektere det meste ned til minste detalj. Nå som vi ikke lenger er overbevist om at det er forfatteren selv som figurerer i Kallet kommer samtalen etter pausen fort inn på bruken av virkeligheten i bøker.
– Det var Dag Solstad som sa at i skriverommet må forfatteren få være alene, ingen kan komme inn og sensurere. Der må forfatteren få være helt fri og kan ikke tolerere noen barnesikring. Jeg skriver ut fra det jeg vet, fra den virkeligheten jeg er i, for jeg vet jo ikke om noen annet. Folk kan gjenkjenne seg i bøkene mine selv om jeg ikke har hatt dem i tankene da jeg skrev.
– Kunne du skrevet bare for å underholde, spør en i klassen.
– Bare funnet på et plott og latt det stå til? Hun ler litt og fortsetter. Tja, jeg skriver egentlig mest for meg selv og du treffer ingen hvis du ikke finner deg selv. Jeg undersøker problemstillinger for å utvikle meg. Da har jeg ingen grunn til bare å finne på et plott og skrive ut fra det. Fortellingen oppstår når jeg utforsker. Men skriv, ikke tenk. Husk på det. Ta det som kommer, det trenger ikke nødvendigvis være så avansert.

En lang samtale nærmer seg slutten og noen fra salen fyrer av et siste spørsmål.
– Hva skal det stå på gravstøtten din?
– Oi, neeei, det vet jeg ikke. Tenk så deilig å kunne ha ”Høyt elsket, dypt savnet” på gravsteinen, og vite at det virkelig er sant. Det hadde vært fantastisk.

//////////

Også publisert på kanalw.no


Vi liker å tro at Kokong er verdens største magasin. Hvertfall i fysisk størrelse, og dersom du ikke tar med en gigantisk motekatalog som er med i  Guinness rekordbok. Tekstforfatter Olav Starheimsæter, AD Kristian Haukland og jeg har startet magasinet Kokong. Vi har ønsket å bryte med det vanlige magasinformatet, og har endt opp med et stort, flott, visuelt produkt. Vi byr på en god variasjon av illustrasjon og tekst i spennende samspill, som vi mener alt fra tekstbefengte mennesker med hornbriller til illustratørerer og hipsters kan og bør kose seg med.

forside

I #1 har vi fått eminente og til en viss grad anonyme Eeysan til å utføre hovedillustrasjonen. Vi er imponert og ikke minst veldig fornøyd. I tillegg har også Even Småkasin og Sergio Haisch vært i sving for å bidra til det visuelle. Når det kommer til leseopplevelsene byr vi på alt fra dikt og kortprosa til noveller av

Åse Formo,
Sigurd Flæten,
Hanna Hvattum,
Eirik Nergård,
Thomas Bråthen,
Guro Kaulum
og redaksjonsmedlemmene.

På følgende steder får du kjøpt det utbrettbare magasinet du kan henge rett på veggen: Tronsmo, Torpedo og Rubber Soul, eller ved å ta kontakt med oss.

Vi kommer til å arbeide med #2 i sommer. Hvis du ønsker å bidra på noen som helst måte, det være med tekst eller illustrasjoner, økonomikunnskaper, en butikk som vil selge oss, storeogsmå tips&ideer osv osv, vil vi gjerne høre fra deg. Send oss mail på post@kokongmag.no .


Gull

12jun09

Det har skjedd, og skjer veldig mye nå om dagen. Pandemier blir distribuert. Forballspillere byttet og solgt. Fly detter. Og forrige lørdag var det Gullkalven. Gullkalven er studentenes norgesmesterskap i kreativ kommunikasjon, og foregikk på Rockefeller. Folk så bra ut. Petter Pilgaard glimta om kapp med gullbarrene på scenen. Blaute vitser ble fortalt og svelget. Medaljer ble delt ut, og jeg ble tildelt Gull for beste foto, i samarbeid med AD Kristian Haukland. Gøy.


Jeg svippa hjemom Tønsberg forrige helg for å motta en «gastronomisk astromagnotemifysisk» overraskelse av dimensjoner fra papps og lillebror. Med det overbruket av adjektiv var det bare å kaste seg på første og beste bussen nedover og se hva det kunne være. Forventningene var så klart skyhøye. Etter litt preik frem og tilbake om hvordan vi hadde hatt det og greier var det endelig tid for overrekking. Det viste seg å være en helt fantastisk julekalender de har lagd. Her er det første av tre lag i kalenderen:

cimg4475

cimg44742


Maleri, dikt, penn og blekk til å bruke i den lille boka som ligger nederst i høyre hjørnet på bildet over. I den skal det gis terningkast én til seks på innholdet i lag nr 2:

cimg45501

Én hjemmemixa dram (med til tider udrikkelig innhold, urr) og ett nytt oppfunnet ord hver dag frem til julaften! Hardaball hver dag før skolen. Her er den første flaska:

cimg4514


I bunnen av esken er en overraskelse til den 24. I år blir adventstida spennændæ! (og alkoholisert)

Takk!